HaagkonvensjonenFrankrikeNorgeTyskland
Sentralmyndighetene sviktet: En far i Europa fikk verken barnet lokalisert eller tilbakeført
Sammendrag av institusjonell svikt i tre land — barnet ble ikke lokalisert, tilbakeføring ble avslått eller ikke registrert, og saken ble forsinket i årevis.
Kort fortalt
- Ingen myndighet lokaliserte barnet. Frankrike, Norge og Tyskland lokaliserte ikke barnet; faren måtte selv finne henne i Tyskland.
- Norge avslo tilbakeføring. Oslo tingrett avslo begjæringen om tilbakeføring etter Haagkonvensjonen (2016).
- Tyskland nektet å registrere begjæringen om tilbakeføring. Den tyske sentralmyndigheten ønsket ikke å registrere farens begjæring om tilbakeføring til Frankrike; den franske myndigheten opplyste først at den «ikke var kompetent» for en forflytning Norge→Tyskland.
- Årevis med forsinkelser. Sentralmyndighetene brukte måneder eller år på å svare; prosedyrene startet på nytt da barnet ble flyttet til et annet land.
Svikt etter land
Frankrike
- Årevis med forsinkelse før meningsfull handling (for eksempel kontakt med tysk myndighet først i 2026).
- Saken ble først behandlet som «ikke kompetent» for forflytningen Norge→Tyskland; faren måtte insistere på tilbakeføring til Frankrike.
- Barnet ble ikke lokalisert av franske myndigheter.
Norge
- Oslo tingrett avslo begjæringen om tilbakeføring (2016) på grunnlag av konvensjonen (vanlig bosted, art. 3, 12, 13 og 20).
- Barnet ble ikke lokalisert av norske myndigheter; faren hadde ikke noe effektivt rettsmiddel som førte til tilbakeføring.
Tyskland
- Sentralmyndigheten nektet å registrere begjæringen om tilbakeføring (motstrid med samvær, fristen i art. 12, anmodning om å trekke saken).
- Den tyske myndigheten «hadde ingen spor» av en begjæring om tilbakeføring fra 2022; den antok at tilbakeføring var begjært til Norge, ikke Frankrike.
- Barnet ble ikke lokalisert av tyske myndigheter; faren lokaliserte selv barnet i Frankfurt.
Tidslinje
2015Norge2016Tilbakeføring avslått (Oslo)2022Barnet i Tyskland2026Fortsatt ingen tilbakeføring